|
(TRONDHEIM) Svisj! Seks uidentifiserbare objekter suser lydløst avgårde på landeveien. I hastigheter på opp imot 60 km/t er de i det ene øyeblikket der - i det neste øyeblikket er de det ikke. Fartsgale kamikazepiloter går nærmest i ett med de aerodynamiske doningene, få centimeter over bakken.
Lydløst smyger pilotene seg rundt krappe hårnålsvinger - flytter kroppsvekten fra den ene siden til den andre - spiller på lag med tyngdekraft, natur og utstyr. Målet er enhver kurves APEX-punkt - eller som de sier på fagspråket: idealsporet.
Det kan kanskje fortone seg som en livsfarlig lek på tre hjul, men ifølge pilotene selv er det alt annet enn dét.
– Det er ikke farligere enn vanlig sykling. Vi har litt dårligere oversikt enn på en vanlig sykkel, men har samtidig ekstra hjul og bedre balanse, forteller en av initiativtakerne i Parasykling Midt-Norge, Steinar Andreassen Jensen. Steinar ble født med cerebral parese (CP) og har nedsatt mobilitet i underkroppen. Det er derfor han ligger på sykkelen - og sykler med hendene i stedet for med føttene.
SYKLER MED HENDENE
Parasykling er paraplybegrepet som favner alle sykkelgrener i handicapidretten. Internasjonalt har øvelsen blitt så populær at selv funksjonsfriske har begynt å delta i ritt. Fenomenet beskrives som omvendt integrasjon: Når funksjonsfriske søker innpass i grupper av funksjonshemmede, i stedet for motsatt.
Håndsykkelen er konstruert etter samme prinsipp som en vanlig sykkel. Effekt og fremdrift genereres av to pedaler som er festet til krank og tannhjul. Forskjellen er at det meste er bak-frem og opp-ned. I liggende stilling har syklistene krank og pedaler foran seg, i stedet for under seg. Øvelsen stiller naturlig nok enorme krav til styrke i armer og kjernemuskulatur. Føttene bare henger med, som to irriterende vektlodd.
– I parasykling får man ingenting gratis. Her er det biceps, triceps og magemuskler som gjelder. Og utholdenhet, ikke minst.
HØY FART I SVINGENE
De har den kuleste sykkelen i gata. Runde kanter og lettmetallfelger skal gi lavest mulig vekt og minimal luftmotstand. 21 gir, skivebremser og pariserhjul. Den aerodynamiske konstruksjon muliggjør en toppfart på 80-100 km/t. Ekstrautstyr er tilgjengelig for de største gadgetgeeksene, og prisen på fartsvidunderet kan fort komme opp i et sekssifret beløp.
Liggende i omvendt kamikazestilling er parasykling handicapidrettens svar på formel 1. På knallharde hjul, uten noen form for demping, er idretten deres på mange måter en metafor for livet: Ikke alltid bare komfortabel.
– Det er ikke alle hull og humper i veien som vi ser fra der vi ligger. Men vi kjenner det godt på kroppen når vi smeller over dem. Det skal gjøre litt vondt!
For Jensen er ikke utfordringer noe nytt kapittel i livet. Ett av hans eldste minner er når han som treåring blir fortalt av legen at han kommer til å være lenket til rullestolen resten av livet. At han aldri kommer til å stå eller gå på egne bein.
– Jeg husker at moren min brast i gråt. Da syntes jeg så synd på henne. Kanskje har det minnet vært en ubevisst motivasjonsfaktor.
– INGENTING ER UMULIG
Tre år senere tok Jensen sine første skritt uten rullestol. I dag går han på føttene hvis han må.
– Ingenting er umulig. Jeg får til det jeg vil. Det koster bare litt mer for meg enn det gjør for funksjonsfriske.
CP er en samlebetegnelse på en rekke forstyrrelser av muskelkontrollen som skyldes en varig engangsskade på hjerne som har funnet sted under svangerskapet, i forbindelse med fødsel eller den første tiden etter fødselen. Virkningene av cerebral parese varierer fra individ til individ. Milde tilfeller gir bare litt underlige bevegelser og håndkontroll. De hardest rammede vil ha nesten ingen muskelkontroll, noe som påvirker både bevegelse og tale i stor grad.
Det er lenge siden 22-åringen fra Levanger aksepterte at han var annerledes. Men bitter og pessimistisk er han på ingen måte. Høsten 2014 flyttet han til Trondheim for å ta forkurs til ingeniørstudiet. Den store drømmen ligger femten år frem i tid.
– Jeg lever et fullverdig liv og har dårlige dager - akkurat som «normale» mennesker. Jeg synes det er kjipt når det går trått på skolen, jeg liker ikke regn og motvind og har dametrøbbel. Jeg søker meg til utfordringer fordi det gir mestringsfølelse og det gir stor glede å lykkes med ting som jeg blir fortalt at jeg ikke kan gjøre. Drømmen er å bygge mitt eget hus og fylle det med familie og kjærlighet.
Jensen klikker seg inn i et tyngre gir og gir pedalene et par solide omdreininger. Sykkelen responderer umiddelbart og skyter fart bortover asfalten. Computeren viser 45 km/t - på flat mark. De andre faller inn i dragsuget og henger seg på.
PARASYKLING MIDT-NORGE
Søla skvetter, fortauskanter sneies og det suser i sykkeltoget som akkurat har snudd på halvveien og er på vei tilbake til start. Intensiteten økes og det snakkes mye mindre nå enn det ble gjort på tur ut.
Med ett skjærer Lars Eriksen ut fra bakerste rad og sprinter ifra resten. Dagens første bruddforsøk skal likevel vise seg kortvarig. Børge Pettersen tar rollen som «road captain» og en liten kollektiv fartsøkning er nok til at gruppa gradvis nøytraliserer avstanden. I motvinden er det vanskelig å stikke fra resten av gruppa på egen hånd.
– Den som intet våger, intet vinner, ler Eriksen. På nytt liggende bakerst i feltet.
Jensen, Eriksen og Pettersen er tre av initiativtagerne til prosjektet titulert «Parasykling Midt-Norge». Parasykling Midt-Norge skal informere om det som rører seg innen sykling for funksjonshemmede i Midt-Norge, gi tips om trening samt avtale treningsøkter, samlinger og turer. Foreløpig møtes gjengen hver onsdag.
– Parasykling er for det første veldig god trening. I tillegg er det sosialt og inkluderende. Målet her er å få til en større treningsgruppe med et attraktivt tilbud til både seriøse og nybegynnere, sier Jensen.
SYKLET NORGE PÅ LANGS
Ingeniørstudenten er ikke fremmed for å gå i front. I 2011 syklet han og en kamerat Norge på langs. 58 dager brukte duoen på turen fra Lindesnes til Nordkapp. Med seg på laget hadde de lokalaviser, NRK og frivillige organisasjoner. Målet var å rekruttere flere utøvere til handicapidretten.
– Det var en fantastisk tur. Handicapforbundet registrerte 500 nye medlemmer til forbundet i perioden etterpå. Det er vanskelig å si om dette bare var takket være oss, men turen ble i hvert fall karakterisert som en stor suksess.
Gjengen nærmer seg mål. En uthvilt Eriksen har endelig greid å rykke seg fri fra hovedfeltet, mens Jensen danner baktroppen sammen med Catrine Ellingsen. Sistnevnte er ferskis i funkisgruppa og har «fått det». Skuffelsen håndterer hun som vanlig best med selvironi og humor.
– Nå kjenner jeg syra. Ikke i beina, for de kjenner jeg ikke i det hele tatt, men i armene!
ULIKE MÅL, LIKE GØY
På de siste kilometerne er gjengen spredt i mindre grupper. For Eriksen gjelder det å ta ut det siste for treningens skyld. Catrine kjemper innbitt for å komme seg til mål, mens for Pettersen gjelder det å få opp pulsen for å holde varmen.
– Det er en merkelig måte å kle seg på. Overkroppen bruker vi jo så mye, så der er det nesten litt sånn at det gjelder å ikke ha på seg for mye. Men underkroppen, og spesielt føttene, ligger helt i ro. Det gjelder å kle seg etter vær, føre og intensitet.
På dager som i dag er det fort gjort å bli kald og skitten. Med søle i ansiktet og gåsehud langt oppover armene er det en hutrende og frossen Børge Pettersen som akkurat når igjen Lars Eriksen på de siste meterne. Dagens siste krafttak belønnes med plutselig sol fra en stadig lysere himmel. Da er det ikke så verst å være ute på sykkeltur likevel.
Moralen til kamikaze-kameratene i Parasykling Midt-Norge er å smile til livet. Erfaring har lært dem at da smiler livet som regel tilbake.
Neste onsdag smiler de garantert igjen. På tre hjul i innersving.
--- --- ---
• Kilder: Parasykling Midt-Norge, Steinar Andreassen Jensen
|
