|
(Esperanza, Vieques, Puerto Rico): På den sjuende dagen hvilte Gud. På den åttende dro hun på ferie til Vieques.
Det er muligens mandag på Vieques. Klokka er vel litt over ti og en ilter hane forsøker å vekke til live de hundretalls folkene som holder til langs strandpromenaden i hovedgata Calle Flamboyan. Fra små bungalows og fargerike bakgårdskahytter dukker strandbrune ansikter etter hvert frem. Noen utålmodige etter å fylle dagen med adspredelser av ymse slag; som snorkling, padling, seiling, jetskiing, scootersafari eller sightseeing - andre med vanskeligheter med å huske hvor mange nightcaps det egentlig ble dagen før.
Sola stråler bekymringsløst og uforstyrret der oppe i det himmelblå. Det er få steder i verden skyggene er kortere enn her. Det er som om skyggesiden av ethvert menneske har blitt igjen et annet sted. Hva er det egentlig denne øya, som ligger på tuppen av Karibien, gjør med folk?
GRÜNDEREN
– Vieques lærte meg å sette pris på små ting som jeg pleide å ta for gitt. Venner, en bra sykkel, og ikke minst vann.
Kelly Thompson er redaktør for magasinet Vieques Insider og kom til øya for tolv år siden. I sin egen jakt på mening, lykke og paradis, falt hun pladask for øya med tilnavnet Isla Nena (Puerto Ricos lillesøster), og har siden etablert seg på sørkysten.
– Følelsen av tid er annerledes her. Etter at jeg kom hit begynte jeg å leve livet - i stedet for en desperat følelse av at livet var noe som fløy ifra meg.
Med koffert i hånden og ryggsekk på ryggen flyktet Kelly fra det hennes amerikanske venniner beskrev som "den virkelige verden" til øylivet i Karibien. En livslang drøm hindret av hverdagens håp og frykt, resulterte i det hun i dag beskriver som "my place in the sun".
– Først forelsket jeg meg i de naturlige rytmene, atmfosfæren, den fantastiske naturen og det herlige folket. Så forelsket jeg meg i en mann. Vi bygde hus sammen og lagde barn. Det er min historie!
KNUTEPUNKTET
De rundt 14 000 innbyggerne på øya består hovedsaklig av fastboende lokale (mange av spansk herkomst) og amerikanske dudes som starter dagen i sakte takt i strandbarer som Lazy Jack's. Baren ruler i enden av hovedgata, tjue meter overfor det karibiske havs azurblå bølgerullings. I tillegg til å være serveringssted og partybar, tilbyr innehaverne Brenda og Mike overnatting for opp til 30 personer, for en ikke altfor dyr penge.
Klientellet står sjelden opp før de våkner og aldri før sola. Frokosten består gjerne av en Painkiller på styrten og kjøkkenets "unike spesialitet"; Pizza Pepperoni. På veien hilser likesinnede på hverandre med et imponerende knippe forskjellige hilsetriks: High-five, low-five, knyttneve, dask, shake, bake, hils, blunk, kyss, klapp eller klem. Alt etter som.
– Takk for i går, mate, det var litt av en kveld!
– Hehe, ja, det kjennes at det bare er tre timer siden. Har'u sett Mike, by the way?
– Mike?
MUSIKEREN
Mike Sheaf er profesjonell gateartist fra Minnesota i USA. De siste fjorten årene har han livnært seg som gatemusikant med base over hele verden.For tre dager siden tok han med seg kjæresten til Vieques for første gang. Innholdet i tipsbøtta sannsynliggjør at han kan ha verdensrekorden i antall pengesedler med George Washington på.
– Haha, det har blitt noen éndollarsedler, ja. Men så lenge det ligger mange nok der, så klager jeg ikke!
Iført slitte jeans, en flekket "I love LIFE" t-shirt og et hvitt paradisglis tar Mike oppstilling på promenaden i Calle Flamboyan. Under palmene, beskyttet for sola, står gitar og stemme i perfekt harmoni med det karibiske eldoradoet som utfyller den kaleidoskopiske fargepaletten bak musikanten.
– Det er så utrolig vakkert her. Og så er det sommer hele året!
ISLAND IN THE SUN
Gamle kassegitarslagere som Island in the, Sun, Banana Boat Song og Kokomo fremføres i salsa- og tropeversjoner, og blir raskt gjenstand for hyllest fra hummerrøde strandløver på vei til dagens første måltid. Lokale unger samler seg etter musikken og viser at de latinske rytmene spirer allerede i tidlig alder. De begynner å fnise og le når Mike bevisst holder igjen avslutningen på sangen, men slitne danseføtter holder likevel takta. Etter å ha vært gjenstand for bedende blikk, legger Mike hånda over strengene og kidsa faller utmattet om på bakken. De stikker et sugerør ned i en kokosnøtt og slukker tørsten - pustende og pesende. Kan hende slitne, men fortsatt med like store smil.
En kvapset sjøfugl sirkler over bukta. En firfisle står i akkurat samme positur som for fire timer siden. En snekke sukker taktfast over bølgetoppene. Fem veier, men ingen trafikklys. I den grad det finnes fjernsyn her, er de ytterst sjelden i bruk. Internett går tregt, slik at ingen gidder bruke tid og penger på å vente på noe som aldri kommer. Internasjonale telefonsamtaler koster skjorta. På alle kanter er det kilometervis med hav og hvithai - foruten fly og ferje, er øybeboerne nærmest avskåret fra resten av verden.
Vieques er det nærmeste man kommer Guds opprinnelige penselstrøk. Kan noen unngå å bli lykkelig på et slikt sted?
På steder som Bili's Restaurant og nyåpningen El Blok, nyter den litt eldre middelklassen innbakt hummer, kalvefilét og kunstneriske piña coladas. Her er prisene stive, men menyen imponerende og mange av rettene ferske. Råvarer får de grytidlig fra fiskeskøytene som dupper til kai et steinkast ute i bukta.
DRØMMEREN
De siste tretten årene har Eva Bolivar drevet Bili's sammen med ektemannen Miguel. Drømmen hevder de å ha realisert for lengst. Og med økonomien trygget i resutrantens stadig økende omsetning, har de, ironisk nok, begynt planleggingen av en ny urealisert drøm.
– Vi har funnet vårt eldorado her, men vi dr¿mmer om å besøke Norge. Vi har hørt at det er utrolig vakkert der.
Uavhengig av hva det er den enkelte jakter - om målet defineres som mening, lykke, sannhet, ro eller frelse - er Vieques en knutepunkt for flerkulturelle mennesker med åpent sinn, med ønsker om å utforske, dele og lære mer om hva livet dreier seg om. Lykkelig eller ikke, fastboende eller på gjennomreise; én ting er sikkert: Den som først har kjent duften av Vieques, sett henne, smakt henne,øf¿lt henne og blitt kjent med henne, vil få store vanskeligheter med å glemme henne.
HVILKEN DAG ER DET I DAG?
Etter at de gamle panamahattene har gått hjem, slitne etter enda en dag med høyt kolesterol og energitappende strandliv, dundrer de latinske rytmene videre i en slumrende salsaswag som varer fra tidlig ettermiddag til langt på natt. Her er ingen regler. Ingen begrensninger. Ingen krav om stengetid. Tiden står nesten stille og kun solas nattlige slumring skiller gårsdag fra morgendag. Tirsdag, torsdag eller lørdag? Ikke engang hanen vet hvilken dag det er.
– No woman, no cry, synger Vieques' svar på Bob Marley & the Wailers fra gata utenfor Duffy's. Ung og gammel har samlet seg rundt kveldens siste stoppested. Nyforelskede danser med hverandre i gata, andre finner hverandre i dansen. En eldre herremann fører stødig sin hustru inn i nattens første, men sannsynligvis ikke siste, tango. To single nyankomne gutter shotter doble rom med begge hender. En usadlet hest galopperer forbi med en bedugget, sovende rytter om tømmene.
Det har muligens blitt tirsdag i Vieques - men det er det egentlig ingen som bryr seg noe om. Hviledagen er tross alt rett rundt hjørnet.
--- --- ---
• Kilder: Vieques Inside, Mike Shea, Eva Bolivar
|
